En artikkel om 2006 sesongen som blandt annet endte med langsitansemesterskapet i NBF. Publisert i "Norsk tidsskrift for Brevduesport. Skrevet av Marianne Walente.

Hvordan vi ble langdistansemestere i NBF og SBU

Det er ikke til å legge skjul på at det var godt å være ferdig med fjorårets sesong. Denne sesongen har uten tvil vært utrolig hard både for duene og for oss selv, noe vi for så vidt var klar over da slipperuten ble rett nordfra i norske fjell.

At det ble så tøfft som det ble hadde vi imidlertid ikke regnet med. Vi startet friskt opp på første slipp, Elverum 100km. Dette skulle bli en fin gjennomkjøring for duene og vi sendte 58 stk. For en tabbe! Dette viste seg å bli et ordentlig møkkaslipp til tross for sol og klar himmel. Da mørket kom manglet vi fortsatt  26 duer, deriblandt årets hunn i gruppe 1 2005.

Tynget av bekymring gikk vi og la oss den kvelden og fulle av håp og forventning stod vi opp i gryningen neste dag for å slippe inn de savnede duene som måtte sitte i volieren nå. Det er en kjennsgjerning at duer som overnatter letter så fort lyset kommer fram og er hjemme tidlig, tidlig neste morgen. Det har vi opplevd flere ganger.

Denne gangen satt det kun 1 due i volieren da vi kom ut i 6-7 tiden. Da forstod vi at vi kom til å miste mye duer. I løpet av denne dagen og de påfølgende ukene kom det hjem ytterligere 9 duer. 17 av våre gode venner fikk vi aldri se igjen. Dette var et hardt slag for oss begge, men verst var det nok for Snorre, han har tross alt drevet med dette siden han var 14år gammel og har aldri vært med på noe lignende. Troen på han selv som duemann fikk en hard knekk og han var nær ved å gi seg.

”Kan jeg ikke mer enn dette, kan jeg like gjerne slutte” sa han.

Jeg måtte skyve min egen sorg til side og gjøre alt jeg kunne for å få han til å få tilbake troen igjen. Jeg vet at han ikke bare kan dette, han er forbasket god på det også! Mange oppmuntrende ord og engasjement gjorde at han fortsatt noe vaklende i troen på seg selv, valgte og sende duer også neste helg. Antall sendte duer var over halvert fra forrige helg og heldigvis gikk det så meget bedre denne gangen. Vi fikk 16 av 25 sendte på premielista og det kan man ikke være annet en fornøyd med.

Vi var i gang igjen, men forutsetningene for resten av sesongen var enn helt annen enn før  første slipp. Vi flyr med både hanner og hunner og etter første slipp hadde de fleste parene blitt splittet, det lå mye hardt arbeid foran oss for å få denne skakk kjørte skuta på seil igjen.

Målet før sesongen var å ta Norgesmesterskapet, som det også var for 2005, da ble vi nr 3 med hele 832 poeng, i året 2002 ble Snorre sammen med sine foreldre Norgesmestere med 801 poeng, så jeg synes ikke det er noe urealistisk mål og sette for en duemann som Snorre etter alle de årene han har vært med, de resultatene han har oppnådd og ikke minst den erfaringen han har tilegnet seg. Hadde jeg derimot vært kaptein på denne skuta hadde målsettingen vært en helt annen!

Vel, vi måtte justere ned målet vårt vesentlig etter denne knekken, og kampen om Norgesmesterskapet valgte vi og skrinlegge fullstendig, noe annet hadde vært galskap etter en slik start.

Første delmål var langdistansemesterskapet. Dette henger høyt hos Snorre og det er her han synes den største prestisjen for en duemann ligger, han mener det skal mer erfaring og kløkt til for å få til en god langdistansedue enn en god sprint/ mellomdistanse due.

Ikke siden 1998 har Lindberg vært på toppen av resultatlista på det lengste og gjeveste slippet på slutten av sesongen til gruppe 1, denne gangen satset han alt på å stige øverst på pallen etter dette slippet.

Han satt av et eget team til langdistanse slippene Mortenslund 500km, Trofors 650km og Korgen 700km. Trening og slipp som oppladning før langdistanse slippene ble nøye planlagt og individuelt lagt opp for den enkelte due.

Første langdistanse helg kom, med dobbelt slipp fra Røros 300km og Mortenslund 500km. Denne dagen hadde duene sterk motvind og vi var svært spente på hvordan dette ville slå ut.

Røros duene kom først og vi fikk due på 1105mpm, noe som holdt til 3.plass.

I forhold til motvinden denne dagen synes vi ikke hastigheten var så fryktelig avskrekkende i forhold til hvordan det skulle gå med Mortenslund duene. Lindbergduene gjør det ofte best når hastigheten kommer under 1000mpm.

Snorre trodde at dette var vær for 3-årige Skalleper og 5-årige Ali Ben Redick Fy Fasan

Første due på tomta kom på 721mpm og det var ingen ringere enn vesle Skalleper.

Snorre forstod med en gang at Skalleper hadde gjort en kjempe prestasjon og var overlykkelig, han kysset dua og gjentok - å Skalleper, - å Skalleper mens han proppet den vesle dua full av peanøtter.

02-16428, Skalleper, er er en renavlet Lindberg due, barnebarn av både Blåfanten og Storbyslasken som går på avlslaget.

Innen det hadde gått en time, hadde jungeltelegrafen nådd oss og vi fikk vite at Skalleper var eneste dua i Oslo så langt. Gjett om gleden var stor! Ikke bare hadde det langsiktige arbeidet båret frukter, dette var også årets første seier! Omtrent samtidig som vi fikk denne beskjeden kom neste due dalende, og det var 2 åringen Dronninga. Hennes første langdistanse slipp bestod hun med glans! 04-17844, Dronninga, er enda en renavlet Lindbergdue, som er linjeavlet på Blåfanten.

Etter mørkets framtreden og i det vi var på vei inn for dagen, så vi siluetten av en due rett fra nord, - det er Ali, - det er Ali roper Snorre, lenge før dua i det hele tatt er i nærheten av dueslaget, og jammen hadde han ikke rett. Flotte Ali Ben Redick Fy Fasan landet elegant på brettet og var siste dua til Oslo den dagen. 01-10350, Ali, har fått navnet sitt fra sin oppdretter Ali Farshidjam og er Janssen x Busschaert/ Delbar, han er også utseendemessig den flotteste dua vi har på slaget.

Det hadde kommet 5 duer på dagen, 3 av dem var til oss.

Var dette et vendepunkt i sesongen?

Neste helg var en ”hvilehelg” med slipp fra Koppang 200km og jammen vant vi ikke igjen!

Så var det klart for ny langdistanse helg med dobbeltslipp fra Røros 300km og Trofors 650km. Kloke av erfaring fra tidligere år med denne oppslippsjefen, stod vi opp kl.06:00 (han pleier alltid å slippe tidlig). Været i Oslo var greit, og mens jeg gikk inn på www.met.no for å se på radaren hvordan været var rundt Trofors og Røros, ringte Snorre oppslippsjefen for å høre hvilke  tanker han hadde rundt oppslippstid.

De værste regnbygene jeg hadde sett på radaren denne sesongen var hurtig på vei innover Trofors og jeg tenkte at her er det ikke sikkert det blir slipp.

Samtidig avslutter Snorre telefon samtalen og forteller at både Trofors og Røros var sluppet. Stum av forferdelse pekte jeg på radaren, vi var sjokkerte. Det radaren fortalte var at Trofors duene måtte fly 400km i regnvær, og vi var sikre på at disse duene var tapt.

Dystre til sinns gikk vi ut i slaget etter å ha spist frokost, for å forberede hjemkomsten til Røros duene.

På 899mpm kom første Røros - due på tomta, nr 2 på 856mpm og nr 3 på 822, alle tilhørte Snorres foreldre, K & J Lindberg.

Jeg kan ikke akkurat påstå at stemningen var noe lettere nå. Ettersom Snorres foreldre var på ferie og jeg hadde stelt duene deres stort sett hele sommeren, ble han bare enda surere og jeg turte ikke engang å bli glad på disse duenes vegne.

På 818mpm kom første due til oss. Vi fikk 3 av 9 på lista, ikke det helt store akkurat. Alle duene som hadde kommet var dessuten fuktige, noe som betydde at også de hadde vært gjennom regn, og oddsen for å få hjem Trofors duer, ble enda dårligere.

Snorre gikk etter hvert inn og la seg og jeg ble sittende alene ute og vente på de resterende duene. Her var det tross alt fint vær og deilig å sitte ute.

Ca 18:30 kom Snorre ut igjen og vi lå på plenen i skyggen av en busk da vi plutselig så en skygge på himmelen, jeg var sikker på at det var en av Røros duene som fortsatt ikke hadde kommet, og nektet og tro det da Snorre spratt opp og sa: - det er første Trofors dua, det er Jack Bauer!

Ikke før dua landet på brettet så jeg at han faktisk hadde rett. Gjett om humøret på gutten endret seg, ja jeg kan vel nesten si at han gikk rundt og kvitret, og hadde det ikke vært for ørene så hadde smilet gått rundt. Samtidig visste han ikke hva godt han kunne gjøre for dua. Dette var første langslippet 02-16424 ,Jack Bauer, var med på, og han besto det med glans. Jack Bauer er en Lindberg due, barnebarn av Blåfanten og med innslag av Huyskens van Riel og Jan Aarden på morssiden. Jack Bauer ble stemplet 18:45 på 746mpm. Kl 19:12 kom enda en due dalende og Snorre sier triumferende: - det er andre Trofors dua! Jeg nektet å tro det også denne gangen, men han hadde rett igjen, 01-11098 landet på brettet og også han hadde gjennomført sitt første langslipp med stil, og med det også sikret seg en plass på avlslaget. 

                                      

01-11098 er halvt Lindberg, oldebarn av Stamhannen 80-713, og halvt Mark Edwards.

Vi var kjempeglade over i det hele tatt og ha fått hjem duer fra dette slippet, at det i tillegg kom 2 på dagen synes vi var strålende og over all forventning. Det viste seg at de var de eneste 2 duene som kom til Oslo fra Trofors denne dagen.

Langt lettere til sinns gikk vi på Guns n’ Roses konserten i Oslo Spektrum denne kvelden, og kunne faktisk nyte den.

Vi fikk også første stemplede due fra Trofors dagen etter, 04-17857,og tok dermed hatrick på dette slippet, i tillegg fikk også redesøsteren til Jack Bauer 6.premien og vi fikk 4 av 6 sendte på lista. 04-17857 er på farsiden Lindberg/ Huyskens van Riel og moren er Jan Aarden. Vi synes det står stor respekt av disse duene som mest sannsynlig  gjennomførte det tøffeste slippet denne sesongen og et av de hardeste noensinne.

Etter denne tøffe helgen var det nok en ”hvilehelg” og også denne gangen var det slipp fra Koppang, og jammen vant vi også denne gangen.

Så var det duket for finale helgen og fjorårets lengste og mest prestisjefylte slipp. I fjor var det fra Korgen. Spenningen var til å ta og føle på, det var dette slippet Snorre virkelig ville vinne.

Det var dobbelt slipp også denne helgen, det andre slippet gikk fra Levanger på 400km.

Denne dagen var det strålende vær og alle forutsetninger lå til rette for at dette ville bli en flott slippe dag for duene. Vel, for vår del kunne det ha startet bedre. Det kom to duer sammen fra Levanger på tomta på 1104 mpm, de var begge til Snorres foreldre, og når jeg sier at det ikke kom due til oss, så mener jeg det. Vi ventet og ventet og ventet på at det også skulle komme noen til oss, men det drøyde og drøyde. Snorre er en skikkelig dårlig taper og innrømmer det heldigvis selv. Da han i tilegg fikk høre at naboene oppe i gata, T & L Corneliussen hadde fått flere duer, gikk han demonstrativt inn og la seg. Dermed ble jeg nok en gang sittende alene igjen og vente på disse duene. Første due til oss kom på 674 mpm.

Vi fikk 2 av 11 på lista og dette ble kanskje sesongens dårligste gjennomførte slipp.

Så var det bare å gjøre seg klar for å ta imot Korgen duene og håpe på at resultatene her ville bli bedre enn på Levanger, selv om oddsen for det virket dårlig utifra resultatene på Levanger. Vi synes ikke det var realistisk og vente de før de lå på 1100 – 1000mpm, men sørget for at vi var hjemme fra butikken i god tid før det.

Så på 1032 mpm kom det en liten velkjent skapning rett nordfra. Med sine lette kjappe vingeslag kom 02-16428, Skællis, i ensom majestet og tok like gjerne seriersrunden i forkant før han elegant landet på brettet og fløy rett inn til sin make. Han virket helt uanfektet av at han nettopp hadde fløyet 700km, og tok grådig i mot peanøttene som, en nå strålende fornøyd, Snorre tilbød han, mens han pludret i vei som om Skællis skulle vært hans egen sønn eller noe. For Skællis var første dua til Oslo også i dag. Vi fikk 3 av 5 sendte på lista , og alle andre sorger var glemt. De to neste var 01-11091, renavlet Lindbergdue, sønn av Blåfanten parret med sin halvsøster og 04-17844, Dronninga.

På ettermiddagen kom Erik og Anette, bedre kjent som Waaler & Helgesen, for å overvære hjemkomsten til årets siste duer. De flyr som kjent for gruppe 7, som bare fløy Levanger denne helgen, og hadde dermed fått hjem sine duer og samtidig gjennomført sitt beste langdistanse slipp denne sesongen med 4.premie tom 7.premie i gruppa, så også de var strålende fornøyde da de kom.

Sesongavslutningen ble feiret med grillmat og øl, og etter diverse telefonsamtaler fant vi ut at det var nr 1 og 2 i NM som satt rundt bordet og feiret.

Waaler & Helgesen hadde knepent slått oss med 11 poeng. I tillegg tok de storeslem i NBFs mesterskaper for voksne duer, unntatt Langdistansemesterskapet, som vi vant.

Gjett om stemningen rundt bordet steg utover kvelden.

Vi hadde nådd første delmål for sesongen, i tillegg ble vi bare knepent slått i NM, hvor vi trodde pallplass var helt utenfor rekkevidde etter sesongens første slipp.

Når man først skal tape, var det utrolig gøy og tape for våre gode venner Waaler & Helgesen. I forbindelse med at Erik flyttet fra gruppe 1 og ned til Anette og gruppe 7, fikk de flere egg av både Snorre og Jan Lindberg. De har hatt stor suksess etter at de startet opp i gruppe 7.

I tillegg var det nettopp hos Erik og Anette, jeg og Snorre ble presentert for hverandre første gang, så NM resultatet for 2006 er rene solskinnshistorien for vår del.

Senere kom det også fram at vi vant det Skandinaviske Langdistansemesterskapet, Erik og Anette ble nr 2 i SBU + at de fikk beste due i SBU, et resultat av et av de eggene han fikk fra Snorre da han flyttet ned til Anette.

Fjorårets sesong endte til slutt godt og vi gleder oss virkelig over våre resultater til slutt.

Nå ser vi fram mot sesongen 2007 som for gruppe 1 sin del vil gå sydfra, noe vi er svært optimistiske til. Hvem vet, nr 3 i NM 2005, nr 2 i NM 2006, kan vi klare å bestige øverste pallplass i 2007? Vel det er lov til å håpe…